Jeg sitter på skolen. Vi har time i treningslære og skal evaluere aktivitetsdagen vi har arrangert. Jeg har fått i oppgave å skrive. Så kjenner jeg R prikke meg på skuldra, "K, telefonen din ringer.." Ukjent nummer.. Jeg tar den opp "Hallo?" "Jo, hei du. Det er ****** fra Levanger som ringer. Det har blitt fortgang i ventelisten og.." "Du, vent litt". Jeg går ut på gangen, kjenner kvalmen komme. "Ja?" "Fortgang i ventelisten. Vi har plass til deg på mandag. Så det hadde vært fint om du kunne kommet inn på forsamtale allerede nå på torsdag". Jeg holder pusten og tankene begynner å gå i spinn. Hva i helvete? Nå? Allerede? Hva med til jul? Jeg kan jo ikke! Jeg er ikke klar! Hva med skolen?! Vennene mine!? Kontrollen(?)! Alt..?! "Hallo? Er du der?" .... "Ehm, ja". "Så da kan du ringe foreldrene dine og spørre om de har mulighet til å få deg hit på torsdag, så ringer du tilbake i løpet av dagen?" "Ja.." "Den er grei, da snakkes vi!" Noe i den dur.. Tårene presser på og jeg løper ut på do, låser døren og setter meg på dolokket. Tårene vil ikke stoppe og jeg skjelver. Panikk, angst, fortvilelse, uvitenhet. Jeg vet jo at jeg burde ta plassen. Men.. Det er et stort men. Det er ikke bare ett, men mange men.. Jeg dro hjem, sendte melding til R og sa jeg måtte dra hjem. Hun skjønnte det, forsikret meg om at dette skulle gå bra. Hun kommer til meg etter skolen. Så fikk jeg E til å hente meg. Hun la en trøstende hånd på låret mitt idet vi kjørte hjem. Hun sa ikke mye, og jeg er glad for det. Jeg har fantastiske venner. Så nå sitter jeg i sofaen foran tv'n med E. Vi sitter på hver vår pc og det kommer en svak lyd fra tv'n. Ingen følger med, den bare står på. For å bryte stillheten. Bare det å vite at hun er her og bryr seg, hjelper. Jeg har ikke ringt hverken mamma eller pappa enda. De er fortsatt sinte etter at jeg sist uke sa jeg revurderte hele opplegget. Nå, vet jeg ikke. Jeg bør jo.. Men...