Jeg sitter på skolen. Vi har time i treningslære og skal evaluere aktivitetsdagen vi har arrangert. Jeg har fått i oppgave å skrive. Så kjenner jeg R prikke meg på skuldra, "K, telefonen din ringer.." Ukjent nummer.. Jeg tar den opp "Hallo?" "Jo, hei du. Det er ****** fra Levanger som ringer. Det har blitt fortgang i ventelisten og.." "Du, vent litt". Jeg går ut på gangen, kjenner kvalmen komme. "Ja?" "Fortgang i ventelisten. Vi har plass til deg på mandag. Så det hadde vært fint om du kunne kommet inn på forsamtale allerede nå på torsdag". Jeg holder pusten og tankene begynner å gå i spinn. Hva i helvete? Nå? Allerede? Hva med til jul? Jeg kan jo ikke! Jeg er ikke klar! Hva med skolen?! Vennene mine!? Kontrollen(?)! Alt..?! "Hallo? Er du der?" .... "Ehm, ja". "Så da kan du ringe foreldrene dine og spørre om de har mulighet til å få deg hit på torsdag, så ringer du tilbake i løpet av dagen?" "Ja.." "Den er grei, da snakkes vi!" Noe i den dur.. Tårene presser på og jeg løper ut på do, låser døren og setter meg på dolokket. Tårene vil ikke stoppe og jeg skjelver. Panikk, angst, fortvilelse, uvitenhet. Jeg vet jo at jeg burde ta plassen. Men.. Det er et stort men. Det er ikke bare ett, men mange men.. Jeg dro hjem, sendte melding til R og sa jeg måtte dra hjem. Hun skjønnte det, forsikret meg om at dette skulle gå bra. Hun kommer til meg etter skolen. Så fikk jeg E til å hente meg. Hun la en trøstende hånd på låret mitt idet vi kjørte hjem. Hun sa ikke mye, og jeg er glad for det. Jeg har fantastiske venner. Så nå sitter jeg i sofaen foran tv'n med E. Vi sitter på hver vår pc og det kommer en svak lyd fra tv'n. Ingen følger med, den bare står på. For å bryte stillheten. Bare det å vite at hun er her og bryr seg, hjelper. Jeg har ikke ringt hverken mamma eller pappa enda. De er fortsatt sinte etter at jeg sist uke sa jeg revurderte hele opplegget. Nå, vet jeg ikke. Jeg bør jo.. Men...

Jeg sitter her med en stor klump i halsen

Den forsvinner ikke uansett hvor mye jeg febrilsk svelger.. I morgen er det nemlig første skoledag(for de som ikke har fått med seg det?), og jeg gruer meg værre enn værst. Det er rundt 5 måneder siden jeg sist var der. Forskjellen fra nå og da er enorm; det vet hva som feiler meg. Enda flauere, jeg har lagt på meg i løpet av sommerferien. Og vi snakker ikke en kilo eller to, men skremmende mange fler. Har ikke veid meg siden jul(største angst på jord), men er rimelig sikker på at det er betydelig mange kilo det er snakk om. Jeg kan se for meg hvordan folk glaner dumt på meg: "jah, der har vi hun som måtte slutte skolen fordi hun liksom var for syk til å være her. Hu var feit før, men nå er hu faen meg enda feitere" Jeg husker bare kommentarene og blikkene da jeg kom på besøk like før skoleferien var ferdig, da visste bare noen det og jeg fikk likevel høre det. "tss, du kan da ikke ha spiseforstyrrelser. Du er ikke tynn." Jeg ble først sint og brølte tilbake "det er ikke det det handler om!!" før jeg løp gråtende til nærmeste toalett. Jeg er forberedt på å ta en tidlig slutt i morgen, for å si det sånn. Er også nervøs med tanke på gymen(yes, jeg går 3. året idrett). Har prøvd å trene i sommer men har enten endt opp med å svime av eller at føttene bare svikter og forsvinner under meg før jeg får så mye som sjansen til å ta meg for. Kroppen har sviktet meg... Så planen for morgendagen er som følger:

• Møte opp og være så usynlig som overhode mulig
• Snike meg opp til helsesøster, spørre om råd for hva jeg skal gjøre og om hun kunne skaffet meg en ny psykolog
• før jeg mest sannsynlig blir sendt videre til rådgiver(det siste skoleåret henger i en tynn-tynn tråd).
• holde ut skoledagen

Jeg kjenner alt bygger seg opp, tårene renner ustanselig. Jeg er så redd. Angst for hva andre mener og synes om meg. Angst for å ikke fullføre skoleåret. Angst for fremtiden.. Og redselen for meg selv. Jeg har kastet opp/spydd i hele dag(måtte jo få unna all maten før jeg starter med nok en ny plan fra i morgen av, haha). Det gir meg ikke den god gamle følelsen lengre. Det er ikke nok.. Rispene på arma hjelper heller ikke. Jeg er redd hva jeg kan finne på å gjøre. Og de stadig voksende selvmordstankene. Jeg mener, uansett hva jeg gjør eller hvor jeg går, tenker jeg "oij, der kunne jeg hoppet utafor" eller "jeg kan se for meg meg selv henge der og dingle". Og stemmene. Jeg hater dem. Angsten for at de en dag skal få fullstendig kontroll er stor. Jaja, ønsk meg lykke til i morgen.

Nok en ny blogg..

... Nok en “ny start”. Hva er det egentlig jeg flykter fra? Hva er det egentlig jeg vil oppnå? Hva vil jeg med livet?

Kan si litt om meg selv. Jeg er en jente på 18 år, har alltid vært ei glad jente, full av liv, skoleflink, alltid der for andre, alltid hatt høye mål, vært pliktoppfyllende. For 2 år siden visste ingen hvordan jeg egentlig var. Det vil si, bak masken jeg i flere år har gjemt meg og gjort alt for å skjule den jeg egentlig er.

Jeg kaller meg bare K på denne bloggen, vil holde meg anonym, i hvertfall til å starte med. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år nå, kanskje mer. Er usikker på når helvete startet, men en ting er sikkert, det ser ikke ut til at det vil gi slipp med det første. Jeg føler meg fanget. Jeg er sliten, lei, depressiv, har selvmordstanker, stemmer i hodet, tvangstanker og føler meg mildt sagt gal.

Nå vet familie og venner hva jeg sliter med, og ting blir ikke enklere av den grunn. Det har vært mye press, jeg har mistet både venner og kjæreste pga dette og da skulle en tro at jeg vil ut av det.. Jeg har to svar; både ja og nei. For hvis jeg gir slipp på dette, hva har jeg da? Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å gi slipp heller, for tro meg, jeg har prøvd.

For tiden er alt feil. Jeg er sliten, sint og lei alt og alle. Jeg vil være alene. Vil ikke ha folk som bryr seg. Hvorfor, hvorfor, hvorfor(!?!!?) skal man ikke få være alene om en ønsker det? Jeg vet jeg skal være glad noen i det hele tatt bryr seg om meg, men det er til tider vanskelig å se det gode i det når en aller helst vil bli liggende alene på et kaldt gulv og sakte men sikkert forsvinne.

Kommer til å bruke denne bloggen som en dagbok, notatblokk. Eller, det er i alle fall planen, men får se hvordan det blir.

Livet er absurd, men herlig(?).