- Møte opp og være så usynlig som overhode mulig
- Snike meg opp til helsesøster, spørre om råd for hva jeg skal gjøre og om hun kunne skaffet meg en ny psykolog
- før jeg mest sannsynlig blir sendt videre til rådgiver(det siste skoleåret henger i en tynn-tynn tråd).
- holde ut skoledagen
søndag 16. august 2009
Jeg sitter her med en stor klump i halsen
Den forsvinner ikke uansett hvor mye jeg febrilsk svelger.. I morgen er det nemlig første skoledag(for de som ikke har fått med seg det?), og jeg gruer meg værre enn værst. Det er rundt 5 måneder siden jeg sist var der. Forskjellen fra nå og da er enorm; det vet hva som feiler meg. Enda flauere, jeg har lagt på meg i løpet av sommerferien.
Og vi snakker ikke en kilo eller to, men skremmende mange fler. Har ikke veid meg siden jul(største angst på jord), men er rimelig sikker på at det er betydelig mange kilo det er snakk om. Jeg kan se for meg hvordan folk glaner dumt på meg:
"jah, der har vi hun som måtte slutte skolen fordi hun liksom var for syk til å være her. Hu var feit før, men nå er hu faen meg enda feitere"
Jeg husker bare kommentarene og blikkene da jeg kom på besøk like før skoleferien var ferdig, da visste bare noen det og jeg fikk likevel høre det.
"tss, du kan da ikke ha spiseforstyrrelser. Du er ikke tynn."
Jeg ble først sint og brølte tilbake "det er ikke det det handler om!!" før jeg løp gråtende til nærmeste toalett.
Jeg er forberedt på å ta en tidlig slutt i morgen, for å si det sånn.
Er også nervøs med tanke på gymen(yes, jeg går 3. året idrett). Har prøvd å trene i sommer men har enten endt opp med å svime av eller at føttene bare svikter og forsvinner under meg før jeg får så mye som sjansen til å ta meg for. Kroppen har sviktet meg...
Så planen for morgendagen er som følger:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Huff, føler så utrolig mye med deg, og skulle gjerne gjort noe for å hjelpe. Skolestart var noe av det verste jeg gjorde, og jeg var ikke tøff nok til å møte opp til mitt siste år. Dermed utgikk det...
SvarSlettHvis det har noen verdi, vil jeg bare si at jeg synes du er en skikkelig tøffing som faktisk har tenkt å møte opp. Drit i alle de perfekte barbiene, de er stort sett bare opptatt av seg selv og sitt. Prøv og hev hodet, og hold blikket låst på fremtiden.. Jeg har tro på deg, og krysser absolutt alt jeg kan for at dagen blir så bra som den overhodet kan!
Vi er tydeligvis veeldig like, for de tankene du tenker om stup og slik, tenker jeg og. Jeg sliter med å sitte i en bil, og tøyle trangen til å kaste meg over rattet og vri oss over i feil felt. Jeg drømmer om å bli meid ned av en bil når jeg går over gangfelt, og jeg håper å få en hammer i hodet når jeg går forbi en byggeplass. Det er slitsomt, og man blir absolutt utrolig deprimert av sånt... Jeg har dog hørt at det som ikke dreper en, gjør en sterkere, så.... Bare vent. En dag skal vi bli jææævla happy vi og. Bare vent...
Gode klemmer, og ønsker om en fredelig natt herfra..!
Jeg ønsker deg også lykke til! Det positive er at du har klare,strukturerte planer for hva dagen i dag skal inneholde.
SvarSlettDe spørsmål noen stiller ved din spiseforstyrrelse siden de ser at du har normalvekt,tror jeg imidlertid du må tilskrive deres utvienhet.Du fortjener i alle fall all den støtten du kan få!!