... Nok en “ny start”. Hva er det egentlig jeg flykter fra? Hva er det egentlig jeg vil oppnå? Hva vil jeg med livet?
Kan si litt om meg selv. Jeg er en jente på 18 år, har alltid vært ei glad jente, full av liv, skoleflink, alltid der for andre, alltid hatt høye mål, vært pliktoppfyllende. For 2 år siden visste ingen hvordan jeg egentlig var. Det vil si, bak masken jeg i flere år har gjemt meg og gjort alt for å skjule den jeg egentlig er.
Jeg kaller meg bare K på denne bloggen, vil holde meg anonym, i hvertfall til å starte med. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i rundt 5-6 år nå, kanskje mer. Er usikker på når helvete startet, men en ting er sikkert, det ser ikke ut til at det vil gi slipp med det første. Jeg føler meg fanget. Jeg er sliten, lei, depressiv, har selvmordstanker, stemmer i hodet, tvangstanker og føler meg mildt sagt gal.
Nå vet familie og venner hva jeg sliter med, og ting blir ikke enklere av den grunn. Det har vært mye press, jeg har mistet både venner og kjæreste pga dette og da skulle en tro at jeg vil ut av det.. Jeg har to svar; både ja og nei. For hvis jeg gir slipp på dette, hva har jeg da? Jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare å gi slipp heller, for tro meg, jeg har prøvd.
For tiden er alt feil. Jeg er sliten, sint og lei alt og alle. Jeg vil være alene. Vil ikke ha folk som bryr seg. Hvorfor, hvorfor, hvorfor(!?!!?) skal man ikke få være alene om en ønsker det? Jeg vet jeg skal være glad noen i det hele tatt bryr seg om meg, men det er til tider vanskelig å se det gode i det når en aller helst vil bli liggende alene på et kaldt gulv og sakte men sikkert forsvinne.
Kommer til å bruke denne bloggen som en dagbok, notatblokk. Eller, det er i alle fall planen, men får se hvordan det blir.
Livet er absurd, men herlig(?).
